Autor
Karstein Vabø
4Publikationen
Å skulle skrive en krimhistorie, hadde jeg ikke sett for meg bare for noen få år siden. Spesielt siden jeg nå debuterer i en alder av 66 år. Men, livet er uforutsigbart og tar noen ganger retninger som ikke er planlagt eller ønskelig. Som en pandemi - som skulle bli avgjørende for at du nå sitter med min første krimbok mellom hendene. Det har tidligere aldri vært aktuelt å sette seg ned for å skrive en bok. Bli forfatter. Det føltes som et beskyttet fagfelt for ordkunstnere. Altså, uoppnåelig i mitt hode. Min kreative legning måtte derfor få utløp på andre arenaer. For min del ble dette gjort mulig gjennom en 30 år lang karriere i grafisk bransje. Der ble det faktisk også behov for litt tekstutforming.
Utover 2000-tallet hadde jeg blitt en sykkelentusiast. Ti år senere startet jeg en nettside med norske- og internasjonale nyheter fra sporten jeg hadde blitt så begeistret for. Der fikk skrivingen virkelig kjørt seg. Hver eneste dag! I løpet av en femårs periode, ble det skrevet flere tusen artikler. Erfaringen som skribent var så avgjort gode, men det var fortsatt et langt steg frem til forfatterrollen.
For rundt tre år siden begynte jeg så å notere ned litt om min egen oppvekst. Egentlig kun for eget bruk. Den opplevelsen ga god skrivetrening. Ikke minst var det også en fin anledning til å se seg tilbake, ta inn over seg det som livet hadde bydd på. Både av det gode og det vonde slaget. Da jeg ikke klarte å hoste opp mer fra minnet, var det hele imidlertid over. Hva nå?
Skjønnlitteratur hadde jeg ikke rørt siden tenårene. Jeg begynte derfor å lese en rekke bøker fra noen av de mest kjente krimforfatterne vi har i Skandinavia. Dette tente en liten gnist.
Var det mulig å kunne skrive en krimhistorie selv? Jeg hadde ingen erfaring fra slike prosjekt, men veldig lyst til å forsøke. Verden var da i starten av det som skulle bli en pandemi.
Utover 2000-tallet hadde jeg blitt en sykkelentusiast. Ti år senere startet jeg en nettside med norske- og internasjonale nyheter fra sporten jeg hadde blitt så begeistret for. Der fikk skrivingen virkelig kjørt seg. Hver eneste dag! I løpet av en femårs periode, ble det skrevet flere tusen artikler. Erfaringen som skribent var så avgjort gode, men det var fortsatt et langt steg frem til forfatterrollen.
For rundt tre år siden begynte jeg så å notere ned litt om min egen oppvekst. Egentlig kun for eget bruk. Den opplevelsen ga god skrivetrening. Ikke minst var det også en fin anledning til å se seg tilbake, ta inn over seg det som livet hadde bydd på. Både av det gode og det vonde slaget. Da jeg ikke klarte å hoste opp mer fra minnet, var det hele imidlertid over. Hva nå?
Skjønnlitteratur hadde jeg ikke rørt siden tenårene. Jeg begynte derfor å lese en rekke bøker fra noen av de mest kjente krimforfatterne vi har i Skandinavia. Dette tente en liten gnist.
Var det mulig å kunne skrive en krimhistorie selv? Jeg hadde ingen erfaring fra slike prosjekt, men veldig lyst til å forsøke. Verden var da i starten av det som skulle bli en pandemi.
